UKENS STED PÅ HVALER: LAUER

Når det Lauer og lir…

En gang fantes et yrende fiskesamfunn på Lauer, der mennene sto opp i otta for å dra på sjøen og unga hadde egen skole. Men tidene forandra seg. I 1949 ble den siste ekte Lauer-gutten født. Møt Gunnar Syversen, rakker´n fra Sildebaugen.

Tekst og foto: Ingrid Aarrestad Østang

Båten skjærer gjennom blikkstille vann. Augustsola har kasta tusen diamanter som ligger og gnistrer på toppen av det dype, blå. Vi går i land på Lauer, øya der Gunnar Syversen ble født for 67 år siden – tatt i mot av sin egen far.

Når isen brister…
Dratt ut med sterke fiskerhender, så Gunnar dagens lys på kvinnedagen i 1949. Og selv om våren normalt sett kommer 14 dager tidligere til Sildebaugen, var det vinter og drivis som rådet denne dagen. 

På grunn av drivisen, kom ikke jordmora seg ut til oss. Derfor var det faren min som fikk jobben som jordmor…eller ”jordfar”, forteller Gunnar.

Den gang var det fortsatt fastboende på Lauer. 13 fastboende-hus faktisk. I ett av dem, det som lå aller lengst unna de andre, i sundet mellom sør- og nord-Lauer, vokste Gunnar opp. Sildebaugen het plassen. Hit hadde Gunnars forfedre funnet veien fra indre Østfold i 1870-årene. Bestefaren hans ble bare kalt for Albert i Sildebaugen. 

Jeg skal visstnok være like ham, så jeg ble kalt for Lille-Albert, forteller Gunnar.

Og med et rungende skrik startet barndommen for ”Lille-Albert”, mens havet ulmet og isen bristet. 

Tidlig krøkes…
Det er lett å se at Gunnar er båtvant. Selv begynte han å kjøre båt som 7-åring. Det fantes ingen annen råd. Til skolen på Kirkøy måtte han jo komme seg, og sjøveien var eneste måte. Sommer som vinter. Alene. 

Jeg kjørte båt fra Lauer til Skjærhalden annenhver dag. Deretter gikk jeg til Brekke skole. Det var i alle fall en times tur hver vei, erindrer Gunnar.

Vinteren var uforutsigbar. Når isen la seg, kunne de gå hele veien over. Men på grunn av skipstrafikken som den gangen passerte mellom Homlungen og Lauer, ble det ofte råk i isen. 

Da hadde vi en liten robåt som vi brukte. Faren min dro den, og så gikk vi ved siden av. Regelen var at hvis isen brister, skulle vi hoppe ombord i båten, forteller Gunnar. 

Barndommens paradis
Til tross for at vinden blåste og været kunne være hardt, var øya et paradis for Gunnar. Selv om det ikke fantes andre barn enn søsknene å leke med, led ikke Gunnar noen nød. 

Jeg kan ikke huske at vi kjeda oss. Havet var vår lekeplass, og vi hadde det så gøy som bare rakker´n. Når det var mye vind, lekte vi havari ute på skjæret, sier Gunnar. 

”Captain Blood” kalte de gamle Lauer-fiskerne ham, etter en gammel cowboy-film som hadde blitt vist på Hvaler kino i tidligere tider. 

Av en eller annen grunn stempla de gamle meg med det navnet. Jeg var vel en røver. Nå er jeg mer som et lam, flirer Gunnar.

Illegal far
Det var ikke bare Gunnar som hadde nerver av stål ute på Lauer. Gunnars far, Andreas, drev illegal virksomhet under krigen. 

Han satte flyktninger i land i Sverige, forteller Gunnar mens han myser mot to ærfugl-familier som ligger og vipper på vannskorpa. 

På grunn av næringsvirksomheten, kom det tidlig telefon til Lauer. Den ble viktig i det illegale arbeidet. Når telefonen ringte og noen ba om fire kilo fisk, betød det som oftest at Gunnars far skulle ha med seg fire flyktninger over til Sverige. 

Han kjørte når det var dårligst vær. Mest mulig vind, mørkest mulig, ikke månelys – og helst storm, forteller Gunnar.

Det var en like stor sjanse å ta – hver gang. Til slutt holdt alt på å rakne, og familien Syversen måtte flykte. I januar 1944 var det sin egen familie Andreas bragte over til friheten. De kom ikke tilbake til Lauer før krigen var over. 

Å elske en øy
Det er lenge siden krigen nå. Farens store vågemot i høy sjø og storm hører fortiden til. Familien flytta fra øya i 1961, og lenge sto plassen ubrukt. Gunnar var lei av Hvaler. Lei av livet utenfor allfarvei. Men, da Gunnar fant kona si som 18-åring, snudde det. Hun så nemlig potensiale i plassen, og nå er de der så ofte de kan. De er stolte av øya si, Lauer-folket; vil verne om den. Og det kan vi vel forstå? Her ute hvor himmelen velter seg over dypt hav, hvor måkene hviler på småskjæra og sola bader øyriket i et mangfoldig fargespekter. Det er vakkert og rått. 

Jeg er her hver eneste måned. Det er oppdraget mitt. Her kjenner jeg meg hjemme. Røttene mine er her, sier Gunnar.

På lette ben spretter han opp på et svaberg, og bort til en renne fra istiden som bratter seg ned mot havet. Han er fortsatt smidig, Gunnar, og sklir lekent ned renna. Akkurat som han gjorde da han var barn.  Det setter seg i kroppen sånt noe, vet du. Ja, sånn er det å elske en øy. I alle fall en øy som Lauer.

 

Ramme: 
Lauer
Det sies at Lauer kommer av ”lave øyer”. Befinner du deg noen nautiske mil utenfor, kan du nemlig knapt se Lauer.
Lauer består av fire øyer, nord-Lauer, som er det vi kaller Lauer, sør-Lauer, Mellomholmen og Sva-Lauer. 
Lauer-øyene ligger 10 minutter med båt sydvest for Skjærhalden på Hvaler. 
Det er ca. 35 hytter på Lauer. 
Det er ingen fastboende på Lauer lenger. 
Tidligere var Lauer et viktig senter for det omfattende sildefisket som foregikk på Hvaler. 
Hvalers største fiskemottak holdt derfor til på Lauer fram til 1970-tallet. 
Da fastlandsveien kom, ble det kroken på døra for næringsvirksomheten. 
Det første bygget som møter deg i det du går av fergen på Nordre Lauer er den nye, koselige kystledhytta som man kan leie for en billig penge.  Dette er det tidligere fiskemottaket. 
Bestilling av hytta gjøres på www.oslofjorden.org, eller du kan ringe Oslofjorden Friluftsråd på telefon 67 55 49 90.