UKENS STED PÅ HVALER: KUVAUEN

Kuvauven:
Paradis på jord

Litt som Espen Askeladd, gikk en adskillig yngre Rolf Utgård på ”tangane” ved Kuvauven med bror sin. Hvem brydde seg vel om skolebenken, når man kunne finne skatter havet hadde skylt i land?

Tekst: Ingrid Østang

Et rep, noe plank, flaskepost eller kanskje en tom tobakkspose? Ja, for alt kan jo brukes til noe. Det mener han den dag i dag også, Rolf Utgård (66), der han går mellom fredede sjøbuer, strandasters og strå i sin mors paradis, Kuvauven. 

Kuvauven for sjøfolk
Det var opprinnelig én slekt som eide sjøbuene i Kuvauven. De tilhørte dem som drev og bodde på Vauver-gårdene. 

De var brødre og fettere, disse ”vauverne”, og sammen eide de alle buene, sier Rolf.

Det er ikke godt å si hva som er opprinnelsen til navnet Kuvauven, men noen tror det har med ”våg” eller ”bukt” å gjøre. Vauver-kilen var et trygt sted å legge til så langt tilbake som i Vikingtida. Senere har Vauver vært hjemsted for noen av landets fremste båtbyggere, loser og sjøfolk – og etter hvert også fiskere. 

Sjøbuer med sjel
Malerbua, Agnesbua, Rasmusbua, Petterbua med sin grønnmalte dør og Notbua. Bare noen av navnene på de 13 buene i Kuvauven. De ytterste buene kalles for ”pølsebuene”, fordi de ligger bak holmen ”Pølsa”. 

Den eldste sjøbua i Kuvauven er fra 1871. Veldig mange av buene på øya ble satt opp under ”det store sildefisket”, som pågikk fra 1870-tallet og fram til 1900. Da kokte det her, kan Rolf fortelle.

Det finnes over 100 sjøbuer på Vesterøy. Et par av de eldste er bygd i tømmer, og kan dateres til tiden rundt 1850. Sjøbuene ble brukt til å ta inn og lagre garn og nøter. Når det ikke var sesong, lå redskapene til tørk i buene. 

Alle buene er bygd av rester fra gamle hus og det man ikke trengte hjemme. Før i tida, brant man aldri opp et hus. I stedet ble det tatt ned og brukt om igjen, sier Rolf

Omtrent samtidig som sildefisket starta, satte stenhuggerne i gang. 

Stenhuggerne var aktive her helt frem til 1970-tallet, men det gikk sakte, men sikkert nedover. Storhetstida var fra slutten av 1800-tallet fram til på 30-40-tallet, forteller Rolf.

 

Hvalers glanstid
Siden 1970-tallet har Kuvauven vært freda. I dag er det ønskelig at buene ikke brukes til annet enn det de har vært brukt til før. 

Når det skal gjøres vedlikehold, må eierne av buene søke riksantikvaren. Det koster mye penger. Det er ikke bare, bare å holde vedlike og ha ansvaret for et helt museum, forteller Rolf. 

Derfor leies buene ofte ut til badegjester. Alternativet er, som Rolf sier, at buene forfaller og detter sammen. Han skulle selvfølgelig ønske at havna fortsatt var et levende sted, og i bruk som fiskerhavn. Allikevel, Rolf er sjeleglad for at buene blir tatt vare på. 

I min verden er disse sjøbuene det fremste vitnesbyrd og de mest synlige historiske minnesmerkene over glanstida på Hvaler, sier han. 

For selv om mellomkrigstida er kjent for den store depresjonen, skjedde det et oppkom innenfor fiske på vestre Hvaler på den tida. Stor optimisme, framtidstro og fiske som en levevei når alt annet svikta.  

Forlatt havn
Men tidene har forandra seg. Stillheten har for lengst senka seg over havna i Kuvauven. Det begynner å bli lenge siden Rolf sin bestefar, brisling-fiskeren, satt i sjøbua i Kuvauven og lot garna gli mellom sterke never. Vi må bla mange sider tilbake i livets album for å finne de siste hardtarbeidende fiskerne, med pipa i munnvika og tjæresvart kaffe i koppen. 

Fordi det aldri har vært bilvei ned til Kuvauven, ble havna forlatt som fiskerhavn ganske tidlig. Derfor var det heller ingen som satsa på rekefiske her som på resten av øya, forteller Rolf.

Allikevel, han føler sterk tilknytning til landskapet her ute. Til sjøbuene, kysten, tangene og havnene. 

Mors paradis
Sterk tilknytning til området hadde moren hans, Randi Utgård, også. Og spesielt til Kuvauven. For henne var Kuvauven selve paradis på jord. Hun skrev to bøker om plassen, og en tredje om sjøbuene og fisket på Vesterøy i samarbeid med Rolf. 

Hit kom mor hele året. Hun hadde en egen, liten badeplass. Noe av det siste hun gjorde før hun døde, var å bade i Kuvauven, erindrer Rolf.

I det nordavinden stryker over landskapet og blåser klart, kaldt vann inn mot land, bøyer Rolf seg ned og plukker opp et gammelt rep. For Rolf er det ikke bare et rep. Nei, som den gamle ”vraker´n” han er, er det en skatt. Noe som kan brukes til så mangt. Han går videre med lette steg, sjekker festet på den over hundre år gamle skutemasten ute ved Not-bua, og sier den må forbedres. Og det er ikke bare gamle båtfester han Rolf er vant med å sjekke: 

Jeg er vokst opp med å sjekke garn og tener. Det tenker jeg på hver eneste morgen når jeg står opp. 

For når sola strekker seg over en nyfødt dag, sjekker Rolf om det har kommet epost på pc´n eller meldinger på mobilen.

Da er det som å dra tener eller garn, sier Rolf og lar sitt gutteaktige blikk gli over Kuvauven, stedet han kjenner så godt. 

 --------------------

Ramme: 
Kuvauven
Kuvauen er en smal kile på øya Vesterøy på Hvaler.
Her finner du flere små sandstrender godt beskyttet mot vinden. 
Innerst på østsiden av kilen har Riksantikvaren fredet det idylliske sjøbumiljøet med båtfester og brygger. 
Den siste bua ble bygget på midten av 1930-tallet. 
Kuvauen var havn for både fiskere og loser. 
De største båtene lå fortøyd ute i kilen. De mindre båtene og losbåtene var fortøyd til land. 
Losbåtene lå fortøyd med baugen mot utløpet slik at de lett kunne stikke til sjøs.