Da var det påske, høytiden som jeg føler alltid sniker seg innpå oss når vi minst aner det, med forskjellige datoer hvert eneste år.

De mest minneverdige påskene i min barndom skjedde på Hvaler, nærmere bestemt på Vesterøy. En stor 2-etasjers tømmerhytte i Telemarkstil. Mørk brun med blå karmer, med en stor balkong på for- og bakside. Hytta vår het Skansen.

Hver påske samlet store og små seg for å vekke den fra vinterdvalen, der de voksne samarbeidet om å ta av lemmene som dekket alle vinduer og dører, og barna sørget for å fylle rommene med latter, kortspill og smågodtspising. Været varierte fra år til år, noen ganger var det bar bakke med noen hvitveiser som kunne melde at våren var rett rundt hjørnet. Andre år var det nysnø helt opp til knærne, som gjorde at vi like gjerne kunne gå over isen fra Hestehella, for å komme oss til Skansen.

Det var noe magisk over å være strandet på en hytte som ikke engang hadde innlagt vann i en uke i strekk. Her var det enten gult brønnvann med jernsmak eller medbrakt vann i store plastdunker helt fra byen. Utedoen var bygd noen meter inn i furuskogen, noe som gjorde at man passet på å ikke drikke for mye brus før leggetid, det ville ha mørke og kalde konsekvenser midt på natten. Et enklere liv enn vi ellers hadde i byhverdagen, det var litt ålreit, det.

Peisen, et naturlig samlepunkt i en ellers nokså nedkjølt stue, var tent fra tidlig morgen, og ble matet med jevne mellomrom utover dagen, helt til det siste gløret sluknet i asken, og bekreftet at det var leggetid. En populær aktivitet var å blande hvetemel, salt og vann til en deig, for så å steke pølser med deigen snurret rundt over flammene. Det smakte ikke spesielt godt, men det var en sosial og tidskrevende aktivitet, og bare det holdt i massevis.

Men det store høydepunktet i påsken var selvsagt at påskeharen skulle komme på besøk. I en alder av 7 år lurte jeg fælt på hvordan haren fant frem til oss hver gang. Hytta var jo ikke den enkleste å komme til, man måtte gå en halvtime i skogen for å i det hele tatt komme dit fra parkeringsplassen. Ellers måtte man ha båt, og bare tanken på påskeharen som kommer putrende inn mot brygga i en jolle, med kurven full av sjokoladeegg, fikk meg til å le. Kanskje påskeharen bodde på Hvaler året rundt?

Vi barna diskuterte dette en kveld, mens vi lå slengt foran TVen i vente på "Midt i Smørøyet". I morgen var den store dagen, og vi skulle tidlig i seng for å være skikkelig opplagte til påskeeggjakten. Kusina mi var skeptisk, hun mente at det måtte være Bestefar som var påskeharen. "Åh, hvorfor tror du det, da?" spurte jeg, litt skuffet. "Har du ikke lagt merke til at Bestefar aldri er med på jakten?" Jeg tenkte etter i noen sekunder, og det var jammen sant, Bestefar forsvant på mystisk vis hver gang vi la ut på tur i skogen med kurvene våre.

I tillegg var en av hovedreglene at hvis man våknet tidlig var det ikke lov å se ut av vinduene. Gjorde man det, fikk vi vite at påskeharen ALDRI ville komme igjen! Dette aksepterte vi glatt uten å stille spørsmål. Så vi tuslet søvnige rundt med bustete sveis og pysjamas, blikket festet mot gulvet, mens vi famlet etter tannbørstene våre når vi sto opp om morgenen. Ikke se ut av vinduet, for all del!

Synet av de små metallfargede eggene som lå og hvilte i det duggete gresset kan ikke beskrives med ord. For en glede! Det var ikke grenser for hvor kreativ påskeharen var når han gjemte ting heller, et Kinderegg i et avløpsrør her, og en Melkesjokolade gjemt i gapet på en utstoppet elg der. Vi lo oss skakke over de rare plassene han hadde vært og lekt seg. Påskeharen var litt av en skrøner!

Vi fant vel aldri ut om det faktisk var Bestefar som var påskeharen, slik som kusina mi var overbevist om. Men jeg kan nesten sverge på at jeg så en liten haresilhuett i en jolle trekke seg sakte, men sikkert vekk fra bryggekanten og inn i solnedgangen senere den kvelden... Kanskje påskeharen virkelig bor på Hvaler året rundt? 


Tekst & illustrasjon: Ingrid Dos Santos