Brosme

Brosme og Lophelia i Tislerrevet. Foto: MAREANO/Institute of Marine Research, Norway

Beskrivelse

Brosma er brun eller gulbrun på ryggen med lysere buk. Unge individer har brede gule tverrbånd. Finnene har en hvit kant ytterst. Den har litt overbitt og tydelig skjeggtråd. Brosma skilles lett fra andre arter ved en lang sammenhengende ryggfinne som er forbundet med den avrundede halefinnen og gattfinnen. Vanlig størrelse er 70 cm lang og 3 kg. Kan bli opptil 130 cm og 20 kg.

Adferd

Brosma liker seg best på hardbunn. Finnes fra 50-1000 m, men mest vanlig fra 200-500 m i dype fjorder og langs kontinentalskråningen. Den lever i små stimer eller enkeltvis. Spiser bunndyr som krepsdyr og mangebørsteormer. Blir kjønnsmoden i 6-10 års alderen. De viktigste gyteområdene er mellom Skottland, Færøyene og Island, der gytingen forgår mellom april og august. En gjennomsnittlig brosmehunn kan legge to millioner egg. Yngelen lever pelagisk til de blir omtrent 5 cm lange og slår seg ned nær bunnen.

Utbredelse

Brosma er vanlig på begge sider av Atlanterhavet. I vest langs kysten av Amerika fra Cape Cod og nordover. I øst fra De britiske øyer og nordover til Barentshavet. I Norge er den vanlig langs hele kysten.

Økonomisk betydning

Brosma er en god matfisk. I Norge forgår fangsten hovedsakelig som line- og garnfiske, men det tas også litt som bifangst i trål.

Fangsten av brosme ved kysten av Amerika har falt dramatisk fra 70-tallet til slutten av 90-tallet.

Referanser

  1. ^ SARA registry report on Cusk (PDF) - Fisheries and Oceans Canada rapport om Brosmefiske

Litteratur

  • Moen, Frank Emil (2003). Dyreliv i havet - Nordeuropeisk marin fauna (3 utg.). Kristiansund: KOM Forlag. ISBN 82-90823-54-1.
  • Pethon, Per (2005). Aschehougs store fiskebok (5 utg.). Oslo. ISBN 82-03-23247-7.
  • Torsvik, Mortensen, Nedreaas (red.) Fiskeribiologi ISBN 82-529-1720-8

Eksterne lenker

Kilde: Wikipedia - innholdet er tilgjengelig under Creative Commons-lisensen Navngivelse-Del på samme vilkår, men ytterligere betingelser kan gjelde. Se bruksvilkårene for detaljer.

Strandkrabbe

Strandkrabbe (Carcinus maenas)
Dette er vår vanligste krabbe på grunt vann. Grønn eller brun/ rød overside med lys underside. Den har 4 par bein og to kraftige klør. Man kan se forskjell på hunnkrabben og hannkrabben ved å undersøke den undervoksete ”halen”. Hos hunnkrabbene er den ganske bred, dette for og oppbevare og beskytte rogn. Hannen har en spissere ”hale”. Parringen skjer buk mot buk, du har sikkert sett to krabber som henger sammen. Strandkrabben er god å spise. 

Kilde: Oslofjordens friluftsråd

Strandreke

Strandreke (Palaemon adspersus Rathke)
Strandrekene er meget vanlig i fjæra og kan lett fanges hvis du har en håv. Men først må du få øye
på dem for rekene er gode til å skifte farge etter omgivelsene. Rekene spiser vanligvis døde planter og dyr, men når man vasser i fjæra hender det også at de kiler deg på tærne når de kommer for å spise døde hudceller. Strandrekene er veldig gode å spise hvis de kokes i litt saltvann.

Sjøkreps

Sjøkreps (Nephrops norvegicus, også kjent som scampi, Norway lobster, Dublin Bay prawn eller langoustine) er en nær slektning av vanlig hummer men er betydelig mindre og slankere med lange smale klør. Den lever på myk bunn av leire og sand på 20-400 meters dyp[1]. Den brukes ofte på krepsesmørbrød i stedet for ferskvannskreps, fremfor alt på vestkysten av Sverige. Sjøkreps har en mildere smak enn ferskvannskreps.

Scampi er flertallsform av scampo, det italienske navnet for sjøkreps.

Sjøkreps er det viktigste kommersielt fangete krepsdyr i Europa,[trenger referanse] og den eneste arten i slekten Nephrops, etter at flere andre arter ble flyttet til den nært beslektede Metanephrops. Sjøkreps lever i det nordøstlige Atlanterhavet, og deler av Middelhavet, men er fraværende fra Østersjøen og Svartehavet.

Dypvannsreke

Dypvannsreke (Pandalus borealis) er et krepsdyr tilhørende tifotkreps.

Dypvannsreken lever like over bunnen mellom 50-600 m dyp på leirbunn med periodiske vandringsmønster og døgnvise migrasjoner opp i frie vannmasser (beiteadferd) og årvisst til grunnere områder (gytevandringer).

I Norge er dypvannsreken den kommersielt viktigste krepsdyrarten og er den rekearten som spises.

 

Den er et lateralt sammentrykt epibenthos krepsdyr, og har som alle andre krepsdyr et ektodermt leddelt skjelett. Den har sammenvokst bryst og hodesegment (cephalothorax) med en fremstikkende pannetorn (rostrum) og en bakkropp som kalles abdomen. For å kunne voksne må reken kvitte seg med skjelettet og gjennomgår derfor jevnlige skallskifter (ecdysis). Når den skal skifte, vokser det først ut et nytt mykt skall inni det gamle, deretter åpner skallet seg mellom cephalothorax og abdomen og så trekkes kroppen ut.

Når kroppen er ute vil det myke skallet som er litt for stort for kroppen til reken «blåses opp» med vann/væske for deretter å holdes slik mens de stivner. I denne perioden kalles reken for bløtreke og er svært sårbare for predatorer. Når skallet er stivnet vil væsken gradvis erstattes med muskelvev og organer inntil skallet blir for trangt igjen og prosessen gjentar seg.[1]

Føttene under cephalothorax kalles gangføtter og voksne reker bruker disse til å gå på bunnen. Føttene under abdomen er svømmeføtter. Tidligere har man antatt at voksne reker ikke kunne svømme særlig lenge om gangen, men forsøk i laboratoriet viser at de kan svømme i flere timer i strekk ved behov.

Rekelarver svømmer i de tre-fire første stadiene ofte med det som senere blir gangføtter mens de «henger» opp-ned i vannsøylen, når de senere utvikler svømmeføtter endrer svømmeposisjonen seg og de svømmer med chephalothorax vendt opp mot overflaten. De første stadiene er larvene svært gjennomsiktige og tydelig tiltrukket av lys (fototrofe) og trives godt i brakkere vannlag (ned mot 23 ppt) mens med øktende stadier foretrekker de mørkere omgivelser, saltere vann og utvikler sterkere røde pigmenter i skallet.

Voksne reker er røde pigmenter og bare unntaksvis finner en bleke reker men disse er ofte parasittinfisert. Parasitten er en annen krepsdyrart som fester seg under buken på lik linje med utrognen og lurer reken til å tro at den bærer egne egg, på denne måten steller hun og beskytter parasittkrepsen som hun ville gjort med sine egne egg.

Utbredelse
Arten har vært beskrevet som sirkumpolar, men det muligens to underarter; Pandalus borealis borealis i Atlanterhavet og Pandalus boreali eous i Stillehavet.

Levevis
Dypvannsreke har fem par lemmer på cephalothorax hvor de forreste er tildels spesialisert med redskaper (saks og klo). Maten rives i biter med disse og kjevepartiet (mandiblene) før de svelges hele og havner i tyggemagen, som er en sterk muskelmage med små sandkorn i som sammen med muskelbevegelsen finmaler maten slik at den kan fordøyes lettere. Dietten til dypvannsreken varierer med årstiden, man har tidligere antatt at rekene spiste mest delvis oppløst organiske partikler som var sedimentert ut fra de øvre vannlag, men i dag vet man at de spiser en rekke byttedyr som de finner på bunnen og i de frie vannmassene. Om de får tilgang er det vist i laboratoriet at selv små rekelarver kan fange og spise krepseplankton, lodde og torskelarver.

Kjønn og formering
Dypvannsreke klekkes som zoealarver og utvikler seg gjennom seks stadier før de ser ut som en miniatyrreke. Arten har en særegenhet ved at den skifter kjønn fra hann til hunn (protandrisk hermafroditt). Kjønnsskiftet skjer i en alder av 1-3 år gjennom en mellomfase til hunner som kan bli opp til 6-7 år gamle. Forskjellen på kjønnene vises på formen på den indre delen av de fremste svømmeføttene som har todelte ytterste ledd. De største og eldste individene er hunner og observeres på høsten med blågrønn hoderogn under cephalothorax. Ved gyting festes de blålige eggene med limtråder mellom svømmeføttene på bakkroppen (utrogn). Utrognsperioden varierer fra én til fem måneder, desto kaldere (lengre nord) jo lengre varer både hoderogn- og utrognstiden og eggene og de nyklekte larvene er betydelig større enn i sørlige områder. Klekkingen starter i sør (Nordsjøen) i desember-februar, mens de i Barentshavet ikke klekker før i mai-juni. Ved Island er det registrert gytevandring av utrognsbærende hunner fra dypere til grunnere farvann i perioden før klekking.

Kjente norske rekeforskere
Første store rekeforsker i Norge var Birger Rasmussen som publiserte en avhandling om arten i 1953 ved Universitetet i Bergen. Arten var omtalt i flere av Johan Hjorts avhandlinger om de norske fiskeriressursene på 1920- og 30-tallet.

Folkelige forestillinger og fiskeriene
Gamle fiskere i Nord-Norge viser til dypvannsreken som havets insekter og de ble hevdet å være likspisere (åtselsadferd er registrert på videoobservasjoner både i felt og på laboratoriet på døde fisk og sjøfugl). Folk på kysten hadde derfor problemer med å akseptere at reker skulle kunne brukes til menneskemat.

Men med økende etterspørsel fra markeder i utlandet og i byene ble det etablert en rekke rekefabrikker på kysten og fisket etter arten var lønnsomt. Utover 1950-og 1960-tallet ble det fisket reke med bunntrål langs norskekysten og opp i Barentshavet. På begynnelsen av 1990-tallet var førstehåndsverdien på norske rekefiskerier over 800 millioner NOK. I dag er fiskeriene redusert, men fremdeles er der store rekeforekomster og rikt fiskeri langs hele norskekysten og i Barentshavet.

Kilde: Oslofjordens friluftsråd, Wikipedia

, , ,

Lyr

, , ,

Illustrasjonsfoto: Oslofjordens friluftsråd

Lyr er en torskefisk med markert underbitt. Sidelinjen bøyer seg ned midt under første ryggfinne. Lyren kan bli opptil 130 cm og 10 kg. Trives best over hardbunn og finnes på grunt vann. 

Lyren er utbredt nordøst i Atlanterhavet, fra nord i Marokko til Finnmark i Norge og Island. Den er mest tallrik rundt De britiske øyer. Lyren er også registrert sør i Østersjøen. I Norge finnes den langs hele kysten, men er mest vanlig langs vestlige og sørlige deler.

Kilde: Oslofjordens friluftsråd, Wikipedia

Europeisk hummer

Europeisk hummer er et kraftig krepsdyr som er knyttet til hardbunn og trives best på steder med tilgang på gode gjemmesteder i steinrøyser og sprekker. Muslinger og snegler knuses med den kraftige kloen, men også børstemark og kråkkeboller inngår som hummermat.

Gamle hanner kan nå en lengde på over 50 cm målt fra pannetorn til halespiss og veie 5 kg. Hummeren fanges i agnede teiner på gruunt vann. Hummeren er i dag fredet deler av året og det er innført minstemål.

Kilde Oslofjordens friluftsråd

, ,

Eremittkreps

, ,

Eremittkreps (Pagurus bernhardus)
Bakkroppen til eremittkrepsen mangler skall, derfor beskytter eremittkrepsen seg i et sneglehus.
Eremittkrepsen stjeler skallet til døde strandsnegl, kongssnegl eller havsnegl. Her får den et fint hus som den kan flytte med seg på ryggen og gjemme seg i når farer truer. Finner du et større og finere hus til den kan du kanskje være så heldig at du ser den bytte! 

Kilde: Oslofjordens friluftsråd