Pärs Polare - Konsert - Cafè Oline

Man har noen forbehold når man går og hører noen tolke Cornelis Vreeswijk. Først og fremst fordi han er blitt spilt i hjel av trubadurer presset inn mellom Cotton fields back home og Sweet home Alabama. Vreeswijk som til tross for at det var hans andre språk, kanskje er den som har malt med finest pensel i svensk språkpalett, fortjener noe mer enn å bli vreket ut av en tidligere heavy vokalist på trygd.

 

Det er derfor, og ikke på tross av, at alt faller på plass når de første tonene kommer fra dette bandet. De lekne pianojazzgangene, de følsomme buestrøkene og den halvskeive rennesteinsaktige gitarstemningen gjør at Vreeswijks landskap med ett ligger klart foran oss. Sommernatten der Cecilia sjenert står i månelyset ved porten langt mer modig en Fredrik og det pulserende, svette og eggende livet i Rios gater mens sansene hamrer i hodet. Og ikke minst Vreeswijks Stockholm, en labyrint av regnvåte gater der de som er nede drar seg etter fingrene til Den Gylne freden for en ureversibel førsteøl.

 

Det er slik Vreeswijk skal spilles, som en livsbejaende og sevjespringene hyllest til livet, vår og piker på den ene siden og som et Waits-aktig manende urbancresendo på den andre.

 

Når bandet smyger seg gjennom livsløpet til en av Nordens fremste poeter og låtskrivere og Frank Skovrand tegner bildene for deg på en måte som gjør av du kjenner lukten av vått gress og flagrende hår, da er det vår ta mej fan’

 

Når du ser dette bandet annonsert er det kun en ting å gjøre, å sitere Liam Gallager i ”I want all my people right here right now!"