Sett på Makø!

– Min skaperkraft brenner hele tida, sier Tore Amarius (63). Møt ekteparet Amarius på gården Makø på Nordre Sandøy, der sommerkaféen smugåpnet i påsken.

Tekst: Ingrid Østang Aarrestad

 

På krykker

Idet vi legger til kai på Makø, ruver det store, gulet huset opp bak en fjellknatt. Tre alpakkaer går og gresser utenfor, og de smiler så smått i de kosedyraktige ansiktene sine. Det sitter gjester ved mange av de grønne plastbordene, og barn løper mellom bakkar og berg med pinner i hendene. Beroligende musikk spilles fra en høyttaler på verandaen. Innenfor dørene står Lene Amarius bak kassa og ekspederer kafékundene, mens Tore står ved siden av – på krykker. Han forteller at han kuttet av seg stortåen med en sløv og skitten motorsag. Ikke med vilje, så klart. Vondt er det, og han som ikke liker å ta smertestillende blir nødt til å ta seg en «knarkpille», som han kaller det, i ny og ne. – Jeg blir litt susete etter de pillene, sier Tore og setter seg ned.

 

Store kontraster

I fjor var Tore alene på kjøkkenet i syv uker. Da hadde han ansvar for å lage over 300 middager hver dag, noe som betydde at han måtte være rask på labben. – Bare i juli jobba Lene og jeg 486 timer hver. Det var helt pyton. Vi tålte jo ikke mennesker etterpå, sier Tore og ler. Sånn sett er det fint at Tore, Lene og sønnen Herlov er de eneste fastboende på øya. For når sommeren er forbi, glir stillheten over Makø. I alle fall for en stund. Tore og Lene satte nemlig i gang julebord i desember, «bare for å se hvordan det ville gå». –Det gikk som toget, det, sier han. Det er tydelig at ekteparet er kreative og har mange jern i ilden. Hvordan ser Tore på skaperevnen sin? –Det er en naturlig tilgang som alle mennesker har, tror jeg. Jeg har alltid vært veldig driftig. Jeg kan ikke sitte stille. De kaller meg for en ADHD-unge, men det er jeg ikke, sier han. Da hadde han kanskje heller ikke orket å bo på en «øde» øy mesteparten av året.

Gir seg ikke

For Tore er ikke redd for stillheten. I fire år bodde han i en buss på en campingplass i Strømstad. Der satt han og mediterte. –Det var fantastisk. Jeg har savna det mye, sier han. Hver dag kjører han sønnen Herlov med båt til skolen. For noen vintre siden måtte de gå over havisen to timer hver vei i åtte uker.

–Det var riktig Nordpol-tilstander. Herlov har måttet lære seg at det ikke er gull alt som glitrer, sier Tore. Han er opptatt av å formidle at om du vil ha noe her i livet, så må du sette sinnet ordentlig i fokus og ikke gi deg. –Det hadde jo vært lett å bare flytte herfra, «det her gidder vi ikke mer. Vi sliter oss i hjel». Men nei, det er noe veldig tilfredsstillende med at du vet at du har klart noe, forklarer Tore.

 

Ny giv

Selv om Makø ikke er helt der hvor Tore og Lene ser for seg at det skal være enda, så går det i riktig retning. – Vi lever nesten litt asketisk. Siden vi betaler alt selv, må vi ta det når vi har penger. Når vi har jobba mye, investerer vi og bygger ut, forteller Tore. Og selv om ting tar tid, så er det mye i gjære for den lille familien på Makø. De har begynt å bygge ut, og om to år vil gården være en ren økologisk gård med dyrkingsmuligheter hele året, to meter under bakken. Og det beste av alt; til neste år blir det leirskole på Makø. – Dette har vi kjempa for i 14 år. Det er veldig bra! Nå får vi bevart stedet til barn og ungdom, slik som vi drømte om fra begynnelsen av, sier Tore.

 

Du store alpakka

I mens står alpakkaene og klør seg i innhegningen sin, mens de frittgående hønene og hanene spankulerer forbi. De lever det gode liv. Alpakkaene er på Makø for ulla sin skyld. –Vi lager luer, votter og skjerf, sier Tore. Hvert år, når maistangen er satt opp på midtsommeraften, kommer en alpakka-klipper på Europa-turné fra Australia for å klippe dyrene med publikum omkring. Men det er ennå en stund til. Nå er det vår, og snart stenger kaféen for i dag. Nede på fergeleiet står en av Lenes gamle barndomsvenninner med sin mor og skuer etter båten. De har vært her mange ganger, og kan fortelle om den store, flotte stranden bare et kort stykke unna. Og så Tordenskjold-bukta, da. –Tordenskjold gikk i le her i det trange sundet, der ingen egentlig trodde man kunne seile inn i, forteller hun. Kanskje er det sånn med Tore og Lene også? De har gått i le her på Makø, midt ute i havgapet. Her lever, elsker og arbeider de, her hvor ingen skulle tro at noen kunne bo. Sett på maken.

Summary Block
This is example content. Double-click here and select a page to feature its content. Learn more.