Blåskjell (Mytilus Edulis)
De aller flest kjenner til denne muslingen. Blåskjellet er godt å spise for både mennesker, fugler, fisk og krabber. Det er lett å finne i fjæra, her lever den festet på berg og steiner i fjæra. Blåskjellet spiser og puster ved å filtrere vann. Da hender det også at giftige alger og forurensing fra vannet blir tatt opp. Derfor skal man alltid ringe blåskjelltelefonen eller sjekke på Internett før en spiser blåskjell. Tlf 820 33 333 eller sjekke matportalen sine sider.
Når du harplukket blåskjell, har du sikkert lagt merke til at de sitter fast i hverandre og til berget. Blåskjellet kan feste seg til omgivelsene med noen festetråder som heter byssus. Blåskjellet kan også bevege seg ved hjelp av en kraftig fot.
Blåskjell er en muslingart i blåskjellfamilien. Skallene på utsiden er blå til brunsorte, mens de innvendig er lyseblå og hvite.Blåskjellet kan bli opptil 10–15 cm langt. Blåskjellet består av to skjell som ved hjelp av to lukkemuskler åpnes og lukkes. Kun strandkrabben og sjøstjerner har krefter nok til å tvinge skallene fra hverandre og ete blåmuslingen.
Vi finner blåskjell fra Middelhavet i sør, til Barentshavet i nord. Skjellene er svært utbredt langs norskekysten. De lever i klynger og fester seg til steiner, fjell og annet underlag ved hjelp av en byssustråd. Det kan være opptil 12 000 individer på én m².
Under varmeperioden etter yngre dryas er blåskjell kjent fra fossilfunn langs hele nordkysten av Spitsbergen for 9 400 år siden, med maksimal utbredelse under et antatt klimatisk optimum omkring 7250 f.Kr. De siste funnene daterer seg til 5300 f.Kr. ved munningen av Woodfjorden, mens neste funn fra arktiske strøk omfatter Bjørnøya med funn på 2000-tallet.
Kilde: Wikipedia, Oslofjordens friluftsråd
